De siste par ukene!

Da er jeg endelig på nett igjen. Har vært i USA i ei uke nå, og det har skjedd sinnsykt mye!
Jeg tror nesten bare jeg må gå ei og ei halv uke tilbake i tid, og jobbe meg systematisk framover:



Lørdag 1.sept. På formiddagen ringte Aspect og fortalte at de jobbet med å booke fly for meg, og at jeg kanskje kom til å reise allerede tirsdag 4, men mest sannsynlig ikke før lørdag 8., men at de uansett anbefalte at jeg tok fri på mandag, sånn at jeg kunne pakke


Søndag 2.sept: Intet viktig att rapportere... Bortsett fra en hel masse pakking


Mandag 3.sept: Jeg tok fri fra skolen, og tilbrakte formiddagen oppe hos pappa. I 11-tida ringte Aspect og fortalte at de hadde booka fly til meg, og at jeg måtte være på Gardermoen klokka 04.30 samme natt, der skulle jeg, og en fyr med navn Knut møte ei dame fra Aspect, som skulle hjelpe oss å sjekke inn, og gi oss forsikringspapirene våre. Jeg vikk også vite at flyet gikk klokka 06.30 til Frankfurt. Da ble Håkon lettere stressa, og ALT skjedde på en gang. Jeg måtte en tur til byen og kjøpe minnekort til kameraet mitt, og jeg måtte en tur innom legen... Jeg måtte også ta en liten "Hadet-runde". I tillegg måtte jeg finne ut åssen i alle dager jeg skulle komme meg til Gardermoen. Etter litt diskutering, kom mamma og pappa fram til at mamma skulle kjøre meg. Klokka 10 på kvelden kjørte vi fra Trondheim, med Gardermoen som mål.


Tirsdag 4.sept: Håkon og mamma ankommer Gardermoen presis klokka 04.26, og går bort til det avtalte møtestedet. Der var det hverken noen Knuter eller Aspect-damer. Etter litt om og men fikk jeg tak i dama fra Aspect på mobilen. Hu fortalte at alle hovedveiene ut fra Oslo var stengt p.g.a. veiarbeid, og at hu hadde kjørt seg bort, men sa at vi bare måtte slå oss til ro, og at hu skulle komme så snart hu kunne. Rett etter jeg la på så jeg en kar med en sekk fra Aspect, og jeg antok det måtte være Knut. –Mine antagelser viste seg å være korrekte. Jeg hadde truffet mitt reisefølge til Frankfurt! Tida gikk, og vi hørte ikke noe mer fra Aspect-damen, så vi ringte henne igjen. Da var hun på motorveien, men sa at hun ikke var langt unna. En time, og utallige telefonsamtaler senere, fikk vi beskjed om at vi måtte sjekke inn uten henne. Køa til innsjekkinga var uendelig lang, og vi venta i alle fall i 30 min før jeg fikk "juksa" oss bort til ei nød-skranke, hvor de sjekka oss inn... -Ikke et minutt fortidlig, for da hadde de allerede annonsert at flyet var klart, og at folk måtte komme til Gaten. Vi løp for å rekke flyet, og kom ikke et sekund for tidlig. Folk hadde allerede begynt å gå ombord. Vel framme i Frankfurt dro Knut og jeg hver vår vei, men det tok ikke lange stunda før jeg møtte Sergio fra Ålesund. Vi skulle med samme fly til Washington D.C. Vi hadde god til i Frankfurt, så vi fikk i oss litt mat og greier før vi gikk ombord i en gigantisk Jumbo-JET. Jeten tok av to timer etter planen, fordi noen passasjerer ikke dukket opp. Av sikkerhetsmessige grunner ble de passasjerenes bagasje fjerna fra flyet. Det var grunnen til forsinkelsen. Heldigvis fløy vi inn litt tid, og kom til D.C. litt over en time etter skjema. Der ble jeg møtt av en gigantisk kø ved immigrasjons-skranken. Køa var så lang at jeg har vanskelig for å beskrive det, så jeg tok et bilde, noe jeg absolutt ikke burde ha gjort. –Politiet kom og ville konfiskere kameraet mitt! Jeg nekta og de trua med å arrestere meg. Heldigvis klarte jeg å diskutere meg fram til å slette bildene. Etter to timer i kø kom jeg endelig fram til skranken, og fikk "sjekka inn", og henta ut bagasjen min. Da bar det videre til tollen, hvor jeg, med min flaks ble "taua inn". En toller rota gjennom all bagasjen min, og la alt tilbake som han selv følte for. Da han omsider var ferdig så jeg til min forskrekkelse at flyet mitt videre til Seattle allerede hadde tatt av, så jeg gikk til en service-desk. De ville ikke hjelpe meg, og sendte meg bare videre til en annen desk. På vei dit måtte jeg gjennom en sikkerhetskontroll, hvor de tok all bagasje fra oss. Etter en lang diskusjon med en sikkerhetsvakt fikk jeg beholde håndbagasjen min. Dessverre hjalp ikke det stort, siden han dusten av en toller hadde lagt alle pengene og visumpapirene mine i kofferten min, istedenfor håndbagasjen min. Så der stod jeg, uten noe som helst. Heldigvis var folka fra United Airlines veldig hjelpsomme, og gjorde alt de kunne for å få meg av gårde til Seattle samme kveld. Dessverre hadde siste fly alt tatt av, så jeg måtte tilbringe min første natt i USA på en benk på Dulles Flyplass med ei jente fra Danmark, som også er her på utveksling. Det var faktisk ikke så ille som man skulle tro. Vi fikk penger til mat og greier fra flyselskapet, og tepper og pute fikk vi også. Trur ikke vi sovna før i halv tolvtida på natta.


Onsdag 5.sept: Mobilen min ringer klokka 6 på morraskvisten. Flyet til Seattle gikk klokka 8, og vi måtte være ved utgangen til flyet senest klokka 7. Flyplassen var GIGANTISK, og vi brukte litt tid på å finne fram til Gate D-1. Da vi omsider kom dit, var det på tide med frokost. Av frykt for å gå oss bort, valgte vi å kjøpe mat på nærmeste kiosk. Av alle ting, var det ei Donut-sjappe. Mitt første måltid i USA bestod av tre donuts og to flasker vann. –Typisk amerikansk!?? Klokka 8.19 tok flyet av, og vendte snuten vestover mot Seattle, Washington. Etter nesten 6 timer i lufta landet flyet i Seattle. Etter litt turing fram og tilbake, fant jeg toget som tok meg fra flyet til ankomsthallen. Der ble jeg møtt av min nye ”far”, Nelson. En typisk amerikaner med baseball-cap, gammel, utvaska skjorte, bart, og en Starbucks-kopp i hånda. Han virka utrolig koselig, og hjalp meg med bagasjen min, som hadde kommet med det flyet jeg ikke rakk kvelden før. Deretter satte vi kursen mot det største parkeringshuset jeg noen gang har sett. Der stod en middels stor, rød, pick-up truck. Vi slengte koffertene mine oppå lasteplanet og la ut på den to timer lange kjøreturen til Gig Harbor. På veien gjorde vi som amerikanere flest, og stoppet vi på en fast-food restaurant. Beste taco’n jeg noen gang har spist. Kan absolutt anbefales. (Hvis man er i Federal Way vel og merke!) Omsider rulla vi opp foran 10717 33rd Avenue Court, mitt nye hjem. Utafor det enorme huset stod ennå en pick-up, en nett liten personbil og en enorm båt. Flagget var heist, og i døra stod Sheri, min nye ”mor” og venta på meg. Jeg fikk en kjapp omvisning, og litt tid på m eg til å pakke ut før Sheri ville ha meg med til butikken for å handle. Etter handleturen ville Nelson ha meg med til på sightseeing i nærområdet. Vi kjørte innom skolen min for å sjekke den ut. Vi rulla også forbi bowlinghallen, postkontoret, banken, havna, en haug med fastfood sjapper, bussholderplassen og et par andre steder. Senere på kvelden ville Sheri ha meg med på et kjøpesenter i Silverdale, to timer nord for Gig Harbor. På vei dit kjørte vi gjennom Port Orchard, byen hvor Nelson har båtene sine. Jeg tror vi var innom 3 eller 4 kjøpesentre før Sheri tilslutt hadde handla ferdig. Da vi kom hjem var jeg totalt utkjørt og gikk rett og la meg.


Torsdag 6.sept: Min første dag som elev på Peninsula High! Nelson og jeg møtte opp på skolen klokka halv ni, for å registrere meg, og ordne alt det praktiske. Jeg valgte hvilke fag jeg vil ha, og fikk en hel masse praktisk informasjon. Jeg er senior, hvilket betyr at jeg får være med på Prom (=avslutningsballet) og Graduation (=Der man har på rare hatter og får vitnemål). En av elevene på skolen gav oss en kjapp omvisning, og jeg møtte rektor. Hu var skikkelig hyggelig og ønska meg velkommen. Resten av formiddagen brukte vi på å kjøpe inn kladdebøker, penner, blyanter, og alt annet man trenger på skolen. Utpå ettermiddagen kjørte Nelson og jeg inn til byen Tacoma. Jeg måtte kjøpe en slags ”plugg” for å få lada pc’n min, kameraet, iPoden, mobilen og alt det andre jeg har med meg. Nelson hadde noen gamle sølvmynter han skulle selge mens vi var i området. På kjent amerikansk vis, ble middagen inntatt på Wendy’s. Hamburger stod selvsagt på menyen


Fredag 7.sept: Vekkerklokka mi ringte klokka 6 på morran. Jeg spratt opp fra senga, gikk inn på mitt høyst private bad, tok en dusj og ordna meg. Sær som jeg er, ordna jeg meg matpakke, og gikk den 7 minutter lange bakken opp til hovedveien, for å ta bussen til skolen. Jeg hadde totalt misberegna tida, og var der klokka 06.45, og bussen kom ikke før 07.09. –Så der stod jeg og venta. Omsider begynte det å komme andre folk også, og tilslutt kom skolebussen. –Jada… Den GULE skolebussen. Jeg hadde gleda meg til å kjøre med den. Veit ikke hvor mange tv-programmer og filmer jeg har sett hvor disse bussene har vært med i, og det ser skikkelig digg ut å kjøre dem. Dessverre var det ikke så gøy som jeg trudde det skulle bli! Bussen var skikkelig trang, og varm. Jeg fikk ikke plass til beina, og sekken måtte jeg ha på fanget. Dessuten mangla bussen alt fra fjæringer til servostyring, så hele greia hompa og rista hele veien til skolen. Det var ikke morsomt i det hele tatt. Skolen starta klokka 07.30. Første time var kjemi. Det var skikkelig artig. Jeg ble tatt godt i mot av folka i klassen. Vi hadde det skikkelig moro. Neste time var biologi med Mrs. Thorson. Ei skikkelig grepa dame, som vet hva hu snakker om. Hu kludra veldig med å få navnet mitt rett, men linka det etter hvert til ”Hawk” (=ørn), som er skolelagene sitt navn. (Peninsula SeaHawks). Hele timen ble jeg kalt Hawk’n. Resten av dagen hadde jeg matte, engelsk, introduksjon til business og U.S. History. Alle fagene er utrolig interressante, og lærerne er skikkelig morsome. Spesielt Mr. Selfors, business-lærern. Han er skikkelig med, og lærer bort ting på en utrolig morsom måte. Den ettermiddagen spilte skolelaget i Football kamp mot Gig Harbor Tides, så rett etter siste time samla hele skolen seg i gymsalen for tidenes Kick-Off. Det var sinnsykt moro. Trommebataljonen spilte, cheerleaderne dansa, maskotten for rundt som en gal, mens spillerne drev og bygde opp alles forventninger til kampen. Dessverre kunne jeg ikke være med på kampen, siden jeg allerede hadde lovt Nelson å være med å sjøsette båten som stod i oppkjørselen. Vi hadde noen fine timer utpå sjøen. Etterpå dro vi innom noen banker, for å ordne en bank-konto til meg. Dessverre ble det ikke noe av det, siden jeg ikke hadde med meg passet mitt. Resten av kvelden satt vi bare hjemme og snakka sammen, alle tre.


Lørdag 8.sept: Sheri dro meg opp fra senga i åtte-tida, for å ta meg med på nok en handletur. Vi dro til butikken rett nedi gata og handla det vi trengte. Klokka 13.30 var vi invitert på piknik ved en liten innsjø. Regionsjefen i Aspect ville samle alle utvekslingsstudentene i området, for at vi skulle bli kjent med hverandre, og for å ha det artig sammen. Jeg traff en hel masse folk. Det var hele 8 nordmenn der, to tyskere, en danske, ei jente fra Ukraina, ei fra Oman, ei jente fra Jordan, en kis fra Spania, og folk fra mange andre steder også. Det var skikkelig artig. Jeg storkoste meg. Siden dette bare var noen få dager før bursdagen min, fikk jeg et bursdagskort og en button det står ”Kiss Me! –It’s my BIRTHDAY” på. –Den hadde jeg på meg på skolen på torsdag. På kvelden så jeg og Nelson en utrolig genial komedie


Søndag 9.sept: Nelson hadde gått og snakka om en trebåt-festival i flere dager. Sheri og jeg hadde begynt å bli lei av hele festivalmaset, så jeg bestemte meg for å bli med han opp dit. Vi kjørte hjemmefra i halv ni-tida, og stoppa på første Mc. Donald’s for frokost. –Pannekaker og karbonader. Etter nesten tre timer på veien kom vi omsider til Port Townsend. En liten by nesten på grensa til Canada. Været har vært knall helt siden jeg kom, men denne dagen var den varmeste på lenge. Jeg hadde ikke med meg caps eller noe, og ble selvsagt solbrent… Årets første, vel og merke. Vi vandra rundt på messa i nesten 4 timer og kikka på trebåter i alle former og farger. Det var faktisk en båt fra Norge der også. ”Hav Hesten”, fra sørlandet ett sted hadde tatt turen til Port Townsend denne helga. På vei hjem igjen sovna jeg i bila. Jeg våkna ikke før vi nesten var framme, full av ny energi, så jeg bestemte meg for å hjelpe Nelson å luke ugress i hagen. Utpå kvelden innså jeg at jeg var full av energi jeg måtte kvitte meg med. –Tre kvarter på tredemølla ble løsninga. Det var skikkelig deilig. Den natta sov jeg skikkelig godt.


Mandag 10.sept: Ny dag på skolen. Etter skoletid dro jeg og Sheri opp til Washington Mutual Bank, og ordna meg en bank-konto, sånn at jeg får svidd av litt penger mens jeg her.


Tirsdag 11.sept: Skole som vanlig. Lekser på ettermiddagen. På ettmiddagen dro Sheri og jeg til ”Super-Mall”… Et gigantisk kjøpesenter. Hele senteret er two miles langt. Litt av en treningstur det, skal jeg si deg. Ellers intet att rapportere


Onsdag 12.sept: Opp til vanlig tid… Dro på skolen, og hadde en knall dag. Alle virker veldig interesserte i Norge og norske skikker og kultur. Er skikkelig artig å snakke med folk. Etter skolen skulle jeg gjøre lekser, men jeg fikk ikke strøm til LapTopen min. Det viste seg at jeg og Nelson hadde kjøpt fått feil type adapter på torsdag. –Så da måtte jeg og Sheri og ok bytte det. Vi hadde også tenkt oss på en slags martna en time sør for Gig Harbor, men på grunn av trafikken snudde vi da vi hadde kommet halvveis. Etter hvert kom Nelson hjem fra jobb, og vi kjørte opp til Port Orchard for å sjekke båten.


Torsdag 13.sept: BURSDAGEN MIN SJØ! Rett etter jeg kom hjem fra skolen snakka jeg med mamma og pappa på telefon for første gang siden jeg kom hit. Etter over en time i telefonen gjorde jeg litt lekser, sjekka e-post og litt anna småtteri. I halv 7-tida kom Nelson og Sheri hjem, fra jobb i Seattle, og vi dro ut på restaurant og spiste middag. Etterpå vaska jeg klær for første gang. Det gikk utrolig bra. –Klarte til og med å bruke vaskemaskina og tørketrommelen, og klærne ble faktisk rene!

Fredag 14.sept: Slitsom dag på skolen! –Hadde tre prøver, et labbeksperiment, og en hel del anna tull. I et av friminuttene, på vei til ny time, gikk jeg bak tre jenter i engelskklassen min. Plutselig begynte de å diskutere ”The Norwegian guy in the English class” De gikk og snakka om MEG! –Og aksenten min. Ei av dem sa den var ”sweet and cool”, mens hu andre syntes den var ”funny”. De diskuterte et par andre ting om meg også. De hadde ingen anelse om at jeg var rett bak dem! Det var sinnsykt morsomt å høre på. Etter skoletid ringe lillesøster. Trur vi snakka nesten en time. Det var kjempekoselig. Liker å snakke i telefonen jeg. Etterpå gikk jeg innpå rommet mitt for å lese litt… Jaggu trur du ikke jeg sovna! –Sov i over 3 timer. Det var godt. Nå er klokka ti over åtte på kvelden, og Sheri har lagt ”Chilli-Mak” til meg. En utrolig god makaronirett med masse chili, løk, hvitløk, tomat, paprika, mais, kjøtt og selvsagt makaroni. Nå skal Håkon spise!



Der har du en KORT oppsummering av den siste tida. Har dessverre ikke vært mye på nett siden jeg kom, fordi Nelson ikke har montert opp trådløsnettverket sitt ennå. Han sa han skulle gjøre det i løpet av denne eller neste uke. Da lover jeg å skrive litt oftere.

Takk for alle hyggelige kommentarer og hilsener! Ante ikke at så mange tenker på meg jeg! Sånt gjør at Håkon blir glad!


TAKE CARE!